degerdalen.no

Litt tidligere i uken hadde vi vært innom et reisebyrå i russerstrøket. Her handlet vi en dagstur til Santorini for rundt €140.
Vi rev oss opp fra sengene kl 06:00 og trasket ned til havna. Her lå Megajet, en hydrofoil-katamaran med plass til 800 passasjerer og 100 biler. Den satte kursen for Santorini. Da vi handlet billetter ble vi forespeilet at turen tok mellom 2 og 3 timer, men når alt kom til alt tok den nærmere 4. Dette innebar at vi fikk kortere tid på Santorini enn vi trodde, men det var ikke slingringsmonn på agendaen uansett.

Så fort vi la til land i Santorini ble vi skyflet inn på busser. Vi klarte tilogmed å bli fordelt på to forskjellige busser, men det viste seg ikke å være noe problem. Opp fra havna kjørte vi på no trollstigen-liknende veier opp til toppen av fastlandet, med guide over bussens PA-anlegg. Vi fikk høre om de blå takene og hvorfor husene på Santorini er hvitere enn på de andre greske øyene. – Fordi de maler dem oftere. Vi fikk også visse teorier om at Santorini fort kunne vært Atlantis om man tolker Platons skrifter på den måten.

Første stopp med bussen var i Oia (utt: Ia). Oia ligger på Unescos World Heritage liste, og er dermed fredet. Det var en særs liten by med mange smale gater og trappetrinn. Gatene var så smale at all varetransport og tilsvarende ble gjort med esel. Vi fikk også sett de karakteristiske blå kuppel-takene på kirkene. Det er visst rundt 350 kirker på Santorini, så det er mange å velge mellom.

Etter vi hadde vært på Oia, dro vi videre til hovedstaden, Fira, som også hadde en bydel i samme stil som Oia.
Her spiste vi litt mat, før vi måtte skynde oss på bussen for neste stopp. Vi hadde betalt €12 ekstra, for å se på vulkanen og svømme i de varme kildene.

Vi kom ned til kaia, der vi hadde ankommet, og hoppet inn i en liten trebåt, sammen med ca 50 andre. Vi putret utover vannet og inn til vulkanen. Man kunne se hvor de varme kildene var siden vannet nesten var helt gult pga svovelen fra vulkanen. Vi hoppet uti og svømte inn mot land. Vannet var marginalt varmere i kilden enn utenfor, så det hele var relativt skuffende. Vi hadde nesten ikke rukket å svømme inn i kilden engang, før vi måtte tilbake til båten, som kjørte oss tilbake til Megajet. Drøyt fire timer senere var vi tilbake på Kreta.

Før vi dro tipset Tove-Lill oss om en strand på sydøst på øya. Dette googlet vi oss frem til at var Elafonisi.
Elafonisi var 12 mil unna, så vi fyra opp både Golfen og GPSen og satte kursen sørover.

På veien kjørte vi igjennom flere små landsbyer på ekstremt smale, svingete veier. I tillegg kom vi på toppen av en kløft, hvor vi stoppet og tok noen bilder og kjøpte litt honning.

Da vi kom frem viste det seg at det var et lite paradis. Der var super sand, langgrunt og flotte vulkanske steiner rundt om i vannet. Man kunne vasse på en sandbanke helt over til en øy et lite stykke unna.

Stedet var populært, og det var mange turister – men vi hadde det topp uansett.

På veien hjem, stoppet vi utenfor Agia Sofia, en hule litt oppe i fjellsiden. Men… da vi fikk tenkt oss om, droppet vi hele greia, og kjørte hjem istedet.

Vi hadde ikke rare greiene på agendaen i dag. Vi tok en liten tur innom markedet som rigges opp et par ganger i uka på litt forskjellige steder i Rethymno. Det var mye folk og relativt varmt, men fikk kjøpt litt klær.
Traff på en merkelig tannløs greker, som absolutt skulle prate med oss… og det på 70% gresk, 20% tysk og 10% armbebvegelser… Vi skjønte lite og trakk oss forsiktig unna og inn i en ventende taxi. Det ble en kjapp lunch på strandpromenaden etterfulgt av en dukkert i havet. På kvelden delte vi oss, jeg og Linn slappa av på balkongen, mens resten tok seg en shoppingtur i gamlebyen hvor de snublet over en grill, Bar BQ, hvor de hadde suveren mat til en meget rimelig pris.

Grunnet solbrenthet hos 40% av deltagerene, dro vi for å få «åndelig påfyll» som Ken kalte det. Vi satt oss i leiebilen og dro i retning Iraklion, med 2 stopp på agendaen.Knossos og det arkeologiske museet.

Vi stoppet først på museet. Det var dessverre under oppussing. De hadde rigget opp en ørliten utstilling i garasjeanlegget under museet, så vi fikk sett noen frescoer, et par statuer og kjølt oss ned på airconditionen. Da vi kom ut spottet Aina en McDonalds, noen få hundre meter unna, så vi kastet oss i bilen og fikk spist feriens første skikkelige måltid.

Etter denne kulinariske nytelsen, kjørte vi noen kilometer ut av byen til Knossos. Inngangsbilletten til museet dekket også inngangen til Knossos. Heldigvis dukket det opp ei eldre dame som ville at vi skulle ta en guidet tur runt palasset for knappe 80 euro… Vi hater jo alle denne formen for oppsøkende salg, men… hu lurte oss selvfølgelig trill rundt og fikk pengene hun ville ha. Men for all del, vi fikk mye mer ut av turen rundt ruinene med henne, enn vi hadde gjort uten.

På veien hjemover stakk vi innom på Bali. Her fant vi en meget bratt bakke med masse fotgjengere. De fikk plutselig dårlig tid til å komme seg ut av kjørebanen, da vi skulle opp.
Ingen nordmenn ble skadet.

Da vi kom tilbake på hotellet, tok vi en dukkert i bassenget, før vi dro et område kalt «The Venetian Port», for et bedre måltid. Alle restaurantene her hadde god beliggenhet en halv meter fra vannkanten, men de hadde alle sammen ekstremt slitsomme innkastere og kelnere som sloss om å kunne mest Norsk – «Heia Norge, let’s go party!».

De skrøt fælt av den ferske sjømaten, så Ken, Aina og Linn gikk for hver sin variant av hummer. Ingen hadde vel særlig erfaring med nøtteknekkeren og pirke-verktøyet som fulgte med, men de fikk da i seg dyret. Alle var enige i at det var godt, men det burde vært litt mer av det gode.

Etter dette tok vi et par drinker og litt dessert langs strandpromenaden.